Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin med seg til Skog – hun skulle dog se den gården hvor hun var født og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, enda hun var litt redd for å sende så ungt et barn på en slik langferd, når hun ikke selv kunne være med.

Den første tiden etter Kristin hadde sett alvemøen, var hun så forskremt så hun holdt seg helst inne hos moren – hun var redd bare for å se noen av de folkene som hadde vært med på fjellet den dagen og visste om det som var hendt henne.

Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet ble nevnt.

Men da noen tid var gått, syntes hun hun kunne hatt lyst til å tale om det. Inni seg fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo lengre tid det gikk, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere ble minnet om den fagre frue —.

Men aller underligst var det at hvergang hun tenkte pГҐ alvemГёen, sГҐ kom hun til ГҐ lengte slik etter reisen til Skog, og hun ble mer og mer redd for at faren ikke skulle ta henne med.

Tilsist våknet hun en morgen i bursloftet og så at Gamle Gunhild og moren satt på dørtrinnet og synte Lavrans’ bunker av ekornskinn. Gunhild var en enke som gikk rundt på gårdene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakket deres at nu var det henne som skulle ha ny kåpe, foret med ekornskinn og bremmet med mår.

Da forstod hun at hun skulle fГҐ bli med faren, og hun for opp i sengen og skrek av glede.

Moren kom bort til henne og strГёk over hennes kinn:

В«Er du sГҐ glad da, datter min, at du skal fare sГҐ langt bort fra meg?В»

Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulle reise av gården. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tett skodde mellom husene, da Kristin tittet ut av døren etter været – det bølget som grå røk om lyktene og ut for de åpne stuedører.

Folk løp mellom staller og boder, og kvinnene kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og trau med kokt kjøtt og flesk – de skulle ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.

Inne ble skinnsekkene med reisegods spent opp og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid minte mannen på alle de ting han skulle ordne for henne, og snakket om frender og kjenninger etter veien – han måtte hilse den og ikke glemme å spørre til hin.