Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

SГҐ ropte de levvel til moren, men hun kom lГёpende ned fra svalen med Kristins hettekГҐpe, gav den til Lavrans og bad ham vokte barnet vel.

Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, så bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen seg hvite godværsskyer opp i den blå luft, og Lavrans og mennene hans snakket om at det ble nok en het dag når det led utpå. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle vel væpnede, for det lå på denne tid mange slags underlige folk inne i fjellet – enda de var så mange og de skulle så kort innpå at det var urimelig de skulle fornemme noe til slikt.

Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre menn, men den fjerde, Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken, var en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red nærmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle si henne fra om alt de så etter veien, der de for.

De red mellom husene pГҐ RomundgГҐrd og vekslet hilsninger med Eirik prest.

Han stod ute og skjentes med datteren sin – hun styrte huset for ham – om en spinning nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen før; nu var den blitt skjemt av regnet.

På bakken ovenfor prestegården lå kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset utenfor kirkegårdsgrinden strøk Lavrans og hans menn hattene av og bøyde hodene; så snudde faren seg i sadelen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute på vollen foran gården hjemme; hun viftet til dem med en snipp av sitt hodelin.

Her pГҐ kirkebakken og i kirkegГҐrden pleide Kristin ГҐ leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare sГҐ langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og bygden var helt nytt og merkelig. Husklyngene pГҐ JГёrundgГҐrd var likesom blitt mindre og grГҐere, der de lГҐ nede pГҐ flaten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen vidde seg med de brede, grГёnne voller og myrer i bunnen, og gГҐrder med aker og eng oppetter liene under de grГҐ og stupbratte fjellsider.

Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og stengte, visste Kristin at LoptsgГҐrd lГҐ. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjemte med henne nГҐr de kom til JГёrundgГҐrd. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde engang fГҐtt et fingergull av ham.