Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte – da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet – det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår – de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens.

Hun var kledd i noe blankt lГёvgrГёnt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.

Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.

Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet.

De andre hestene fulgte – de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.

Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren – mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.

«Å far, å far!»

Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.

«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.

«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den.