Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

«Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»

«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»

«Hvem vinket – var det en mann?»

«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»

В«Jesus Kristus,В» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.

Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da lГёftet han henne opp og bar henne.

Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.

Om litt mГёtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hГёrte hva som var hendt:

«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»

«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.

В»

Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn pГҐ hennes bare kropp.

«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»

Nu fikk de fatt pГҐ hestene som hadde lГёpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterlГёkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til JГёrundgГҐrdsseter; det var ikke lange veien.

Solen var ved ГҐ gГҐ ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt pГҐ ГҐ melke. Inne i selet stod grГёten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden fГёr pГҐ dagen, sГҐ de var ventet.

Da fГёrst stilnet Kristins grГҐt. Hun satt pГҐ farens fang og spiste grГёt og rГёmme av samme skje som han.

Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne pГҐ fjellet; der lГҐ noen av hans gjetere med oksene.

Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»

Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme.