Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.

Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne.

Kristin undret seg storlig.

Da sГҐ presten og faren pГҐ barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gГҐ hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hГҐnden.

Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.

De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.

I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et Гёyeblikk, smilte til barnet og drog sГҐ ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren.

Han bredte dem ut pГҐ trappeavsatsen:

В«Sett deg hit du, sГҐ fryser du ikke slik,В» sa han og gikk ned av trappen pГҐ sine nГёkne fГёtter.

Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys pГҐ alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og sГҐ tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet.

Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte pГҐ den helliges skikkelse, sГҐ Kristin kunne trykke sine lepper mot dens fГёtter.

De deilige toner strГёmmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som Гёvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til ГҐ hГёre pГҐ det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemГҐlet.