Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Nu skulle de gГҐ over i kannikegГҐrdens gjestestue og fГҐ mat.

Ute gyllet morgensolen pГҐ de steile strender hinsides MjГёsen, sГҐ alle falmede stГёvlunder stod som gullstГёv i de mГёrkeblГҐ skoger. SjГёen gikk med smГҐ dansende, hvite skumdotter pГҐ alle bГёlger. Det blГҐste kaldt og friskt sГҐ de brogede blader drysset ned pГҐ den rimete bakke.

Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.

Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:

«Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»

Presten svarte det kunne vel stelles slik.

«Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.

Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»

«Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»

«Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.

Kristin sГҐ bedende opp pГҐ faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn ГҐ fГҐ gГҐ med broder Edvin. Lavrans takket da ogsГҐ, og mens faren og presten gikk etter bispens fГёlge, la Kristin sin hГҐnd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.

Broder Edvin gav hennes hГҐnd et lite trykk, og da de sГҐ pГҐ hinannen, mГҐtte de begge le.