Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

В«Hun mener vel at jeg har voldt det,В» sa Trond IvarssГёn barsk. SГёsteren sГҐ hatefullt pГҐ ham og svarte:

В«Trond vet hva jeg mener.В»

Kristin lГёp frem til foreldrene, men de skjГёv henne fra seg begge to. Og Tordis, som kom med en kjele varmt vann, tok henne lempelig i skulderen og sa: В«GГҐ over i stuen vГҐr du, Kristin, du er i veien her.В»

Hun ville stelle med Lavrans som hadde satt seg pГҐ sengetrinnet, men han sa det var ikke farlig med ham:

«Men kan dere ikke lindre Ulvhilds pine litt – hjelpe oss Gud, hun klager så det kunne røre stenen i berget.

В»

«Henne tør vi ikke røre før presten eller Ingjerd lægekone kommer,» sa Tordis.

Arne kom inn i det samme og meldte at Sira Eirik var ikke hjemme. Ragnfrid stod litt og knuget hendene sammen. SГҐ sa hun:

«Send bud til fru Åshild på Haugen. Det får nu være med allting, bare Ulvhild kan bli frelst —»

Ingen gav akt pГҐ Kristin. Hun krГёp opp i benken bak sengens hodegjerde, drog benene opp under seg og la hodet ned pГҐ sitt kne.

Nu var det som hennes hjerte ble krystet sammen av harde hender. Fru Åshild skulle hentes! Moren hadde ikke villet la dem sende bud etter fru Åshild, ikke da hun selv var døden nær i barnsnød med Ulvhild, og ikke da Kristin var så syk av feber. Hun var en trollkvinne, sa folk – bispen i Oslo og domkapitlet hadde sittet over henne; hun skulle vært henrettet eller brent, hadde det ikke vært fordi hun var av så høy byrd at hun hadde vært som en søster for dronning Ingebjørg – men folk sa hun hadde gitt førstemannen sin gift, og den hun hadde nu, herr Bjørn, hadde hun hekset til seg; han var ung nok til å være hennes sønn.

Hun hadde barn og, men de sГҐ aldri til mor sin, og de to hГёybГҐrne folkene, BjГёrn og Г…shild, satt pГҐ en envirkes gГҐrd i Dovre og hadde mistet alle rikdommene sine. Ingen av storfolkene i dalen ville ha med dem ГҐ skaffe, men lГёnnlig sГёkte folk hennes rГҐd, ja, fattigfolk gikk ГҐpenlyst til henne med sine sorger og skader; de sa hun var snill, men de var redd henne ogsГҐ.

Kristin tenkte på moren, som ellers alltid bad så meget, hun skulle dog heller ropt på Gud og Jomfru Maria nu. Hun prøvde å be selv – til Sankt Olav især, for hun visste at han var så god og hjalp så mange som led av sykdom og sår og benbrudd. Men hun kunne ikke holde tankene samlet.

Foreldrene var alene i stuen.