Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

В«Nei, hun sover godt,В» sa moren og kom bort til Г…shild og Kristin ved ГҐren. Med hГҐnden om ljorestangen stod hun og sГҐ ned i fru Г…shilds ansikt.

В«Dette skjГёnner ikke Kristin,В» sa hun.

«Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnene sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trenger enten bønner eller råd, har en gjerne hverken hug til å lære eller skjønne.»

Ragnfrid drog de svarte bryn ettertenksomt sammen. Da lignet hennes lyse, dyptliggende øyne sjøer innunder en svart skogli, hadde Kristin pleid å tenke da hun var liten – eller hun hadde hort noen si det.

Fru Г…shild sГҐ pГҐ henne med det lille halve smilet sitt. Ragnfrid satte seg pГҐ kanten av ГҐren, tok en kvist og stakk inn i glГёrne.

«Men den som har ødt arven sin på de usleste varer – og siden ser en skatt han gjerne ville gi livet sitt for å eie – synes I ikke han må gremme seg over sin egen dårskap?»

«Hvor der handles, der spilles, Ragnfrid,» sa fru Åshild. «Og den som vil gi livet sitt, han får våge det og se hva han kan vinne —.

В»

Ragnfrid rykket den brennede kvist ut av varmen, blГҐste ut luen og krummet sin hГҐnd om den glГёdende ende sГҐ det lyste blodrГёdt ut mellom fingrene hennes.

«Å, det er ord og ord og ord alene, fru Åshild.»

«Det er nu heller ikke meget som det er verdt å kjøpe så dyrt, Ragnfrid,» sa den annen, «som for sitt liv —»

В«Jo,В» sier moren heftig. В«Husbond min,В» hvisket hun nesten uhГёrlig.

В«Ragnfrid,В» sa fru Г…shild dempet: В«SГҐnn har mangen mГё tenkt, nГҐr hun fristet ГҐ binde en mann og gav mГёdommen sin for det.

Men har du ikke lest om menn og møer som gav Gud alt de eide, gikk inn i kloster eller nøkne ut i ødemarkene og angret det etterpå. Ja, de kalles dårer i de gudelige bøkene. Og det ville vel være syndig å tenke at Gud svek dem på handelen deres.»

Ragnfrid satt ganske stille en stund. Da sa fru Г…shild:

В«Nu fГҐr du komme, Kristin, nu er det tid vi gГҐr ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvett.

В»

Ute lГҐ tunet hvitt og svart i mГҐneskinn. Ragnfrid fulgte med dem gjennom bugГҐrden ned til grinden ved kГҐlhagen. Kristin sГҐ henne stГҐ og lene seg ved, tynn og sort, mens barnet veltet duggen fra de store, iskalde kГҐlblader og marikГҐpens folder ned i farens sГёlvstГёp.

Fru Г…shild gikk taus ved Kristins side. Hun var bare med for ГҐ vokte henne, for det var ikke godt ГҐ slippe et barn ut alene slik en natt.