Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham – han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vennet seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.

Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenke mindre på hennes underlige rykte, så nu ferdedes fruen meget sammen med folk.

Hun sa da hun hadde sett Simon:

«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden – mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlynt —. Var det nu slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si, du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull – en du kunne ha å sitte og samtale med.

Da ville jeg si, du kunne ikke fare bedre enn med Simon.В»

Kristin ble rГёd, enda hun forstod ikke fullt ut fru Г…shilds mening. Men ettersom tiden led og hennes kister fyltes og hun stadig hГёrte snakk om sitt giftermГҐl og det hun skulle fГёre i boet, sГҐ tok hun til ГҐ lenges etter at saken skulle bli bundet i festemГҐl og at Simon skulle komme nordover; hun tenkte da tilslutt en god del pГҐ ham og gledet seg til ГҐ mГёte ham igjen.

Kristin var nu fullt utvokst, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hadde vokst seg høy, var smal i midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allikevel. Hennes ansikt var noe kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øynene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt og langt hår, men det var noe mørkt på lett, like nær brunt som gult, og ganske slett.

Lavrans likte intet bedre enn å høre Sira Eirik skryte av Kristin – presten hadde sett møen vokse opp, lært henne bok og skrift og holdt meget av henne. Men han likte ikke riktig at den annen sommetider lignet hans datter med en lyteløs og silkeblank ungmerr.

Dog sa alle mennesker at var ikke denne ulykke hendt med Ulvhild, da ville hun blitt enda mange ganger vakrere enn sГёsteren.