Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Hennes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstått meget av samtalen mellom Sira Eirik og moren, men den hadde skremt henne forferdelig, og hun visste vel den hadde ikke vært for hennes ører.

Moren reiste seg for ГҐ gГҐ etter kaggene; da brГёt hun hulkende sammen: В«Be for oss allikevel, Sira Eirik!В»

Litt etter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinnene syslet nu med Ulvhild, og da ble Kristin funnet og sendt ut.

Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen måtte være lidd mens hun satt i den mørke vinterstue, og så lå husene lysegrå og gresset skinte blankt som silke i det hvite middagssolskinn.

Elven blinket bakom orekrattets musørede, gylne gitter – den fylte luften med sitt muntre og enstonige brus, for den løp stri i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgård. Fjellveggene steg opp i klarblå dis, og bekkene sprang nedover i brånende sne. Den søte og sterke vår herute fikk henne til å gråte av sorg over all hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring seg.

Det var ingen mennesker på tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen. Frisk muld var spredd over den flekk hvor hennes far hadde slått ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg – da krøp hun bak veggen til nystuen, som var lagt opp i et par stokkers høyde. Derinne lå hennes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hull mellom den underste stokken og grunnmuren. I den siste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hennes leker; det hadde hun vært lei for sommetider.

Hun tenkte, hvis sГёsteren ble frisk, ville hun gi henne alt hun eide. Og tanken trГёstet henne litt.

Hun tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jærtegn for alle mennesker, han. Men Sira Eirik trodde ikke så visst på det, og ikke foreldrene heller – og det var dem hun var mest vant til å høre på. Det falt som et forferdelig trykk over henne da hun første gang ante at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men sånne som broder Edvin og Sira Eirik – moren og faren; hun følte med ett at de også tenkte forskjellig om mange ting.

—

Tordis fant henne sovende der i kroken sent på dagen og tok henne inn til seg; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis våket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin lå i hennes seng med Jon, Tordis’ mann, og Eivind og Orm, småguttene deres.