Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

«Og aldri skal jeg glemme deg. Men du som skal ut i verden – kanskje du kommer til velstand og ære før du tenker – du glemmer nok meg lenge før jeg glemmer deg —»

«Aldri skal du glemme meg,» sa Arne og smilte. «Men jeg glemmer deg før du glemmer meg – du er bare barnet, du, Kristin.»

В«Du er ikke gammel du heller,В» svarte hun.

«Jeg er like gammel som Simon Darre,» sier han igjen. «Og vi fører hjelm og skjold så godt som Dyfrinsfolket, men foreldrene mine har ikke hatt lykken med seg —»

Han hadde tГёrket av hendene sine i gresstufsene; nu tok han om Kristins ankel og la kinnet sitt inn til hennes fot, som stakk ut under kjolekanten.

Hun ville trekke til seg foten, men Arne sa:

«Din mor er på Laugarbru, og Lavrans er ridd av gården – og ingen kan se oss fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la meg få snakke om det som ligger meg på sinnet.»

Kristin svarte:

В«Det har vi da visst alle dager, bГҐde du og jeg, at det var unyttig for oss om vi la vГҐr hug til hinannen.

В»

В«FГҐr jeg legge hodet mitt i fanget ditt,В» sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hennes midje. Med en hГҐnd drog han i flettene hennes.

В«Hvordan vil du like det,В» spurte han om litt, В«nГҐr Simon ligger slik i fanget ditt og leker med ditt hГҐr?В»

Kristin svarte ikke. Det var som det falt en tyngsel over henne med ett – Arnes ord og Arnes hode i hennes kne – hun syntes det åpnet seg likesom en dør inn til et rom, mange mørke veier inn til mere mørke; uglad og hjerteklemt tøvet hun og ville ikke se inn.

«Slikt bruker da ikke gifte folk,» sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvde å tenke seg Simons tykke, runde åsyn se opp i hennes med sånne øyne som Arne nu, hun hørte hans stemme – og hun kunne ikke bare seg for å le:

В«Simon kommer nok aldri til ГҐ legge seg pГҐ bakken for ГҐ leke med skoene mine, han!В»

В«Nei, for han kan leke med deg i sengen sin, han,В» sa Arne.

Hans stemme gjorde henne syk og makteslГёs med ett. Hun prГёvde ГҐ skyve hodet hans ned av sitt fang, da boret han det hardt inn mot hennes skjГёd og sa sakte:

В«Men jeg ville leke med skoene dine og hГҐret ditt og fingrene dine, og fГёlge deg ut og inn dagen lang, jeg Kristin, om du aldri sГҐ meget var hustruen min og sov pГҐ armen min hver en natt.В»

Han satte seg halvt overende, tok om hennes skulder og sГҐ inn i hennes Гёyne.