Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

В«Det er ikke vakkert av deg at du snakker slik til meg,В» sa Kristin sakte og sky.

«Nei,» sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. «Men si meg ett – ville du ikke heller det skulle være meg – ?»

«Å, jeg ville helst —» hun satt litt. «Jeg ville helst ikke ha noen mann – ikke ennu —»

Arne rГёrte seg ikke, men sa:

«Ville du heller gies i kloster da, sånn som det er laget for Ulvhild, og være mø alle dine dager?»

Kristin knuget de foldede hender ned i sitt fang.

Det skjelvet underlig og søtt i henne – og i et plutselig gys syntes hun med ett at hun skjønte hvor synd det var på den lille søsteren – hennes øyne løp fulle av tårer av sorg for Ulvhilds skyld.

В«Kristin,В» sa Arne sakte.

I det samme skrek Ulvhild hГёyt. Krykken hennes var kommet inn mellom noen stener i rГёysen, og hun var falt. Arne og Kristin lГёp bort til henne, og Arne lГёftet henne opp i sГёsterens armer. Hun hadde slГҐtt seg i munnen og blГёdde meget.

Kristin satte seg med henne i smiedøren, og Arne hentet vann i en trekopp. Sammen begynte de å tvette Ulvhilds ansikt. Hun hadde også skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet seg kjælende over de små tynne benene.

Ulvhilds klage stilnet snart, og hun grГҐt smГҐtt og sГҐrt, som barn gjГёr der er vant til ГҐ lide vondt. Kristin holdt hennes hode inn til barmen sin og rugget henne sakte.

Da begynte klokken ГҐ ringe til Vesper oppe i Olavskirken.

Arne snakket til Kristin, men hun satt som hun hverken hГёrte eller sanset, bГёyd over sГёsteren, sГҐ han ble redd og spurte om hun trodde det var farlig. Kristin rystet pГҐ hodet og sГҐ ikke pГҐ ham.

Litt etter reiste hun seg og gikk oppover mot gården, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte etter, stille og forvirret – Kristin så så fortenkt ut at hennes ansikt var helt stivt. Mens hun gikk, ble klokken ved å ringe utover vollene og dalen; den ringte ennu da hun gikk inn i stuen.

Hun la Ulvhild i den sengen som sГёstrene hadde delt helt siden Kristin var blitt for stor til ГҐ sove med foreldrene. SГҐ drog hun skoene av seg og la seg ned med den lille, lГҐ og lyttet etter klokken, lenge etter den var tystnet og barnet sov.

Det var kommet for henne, da den tok til ГҐ klinge mens hun satt med Ulvhilds lille blodige ansikt mellom hendene, at kanskje var det et tegn til henne.